- Støre-regjeringen fortsetter på et svært krevende parlamentarisk grunnlag. Arbeiderpartiet kommer til å bli utfordret med en sterk opposisjon på begge kanter.
- Støre avviste 4. september eksplisitt at Ap vil inngå samarbeidsavtaler med noen partier.
- Rødt, MDG og SV har allerede fremmet tydelige krav til budsjettforhandlinger. Uten noen form for samarbeidsavtale vil det være åpent for at nesten alt kan bli del av forhandlinger. Senterpartiet har stilt harde betingelser for å inngå budsjettforlik.
- Det nye Stortinget konstitueres 10. oktober. Da er sammensetningen av komiteene i Stortinget klar.
Det vi vet så langt er at følgende representanter kommer til å sitte i Energi- og miljøkomiteen sammen med flere andre, som ikke er gitt enda:
Sofie Marhaug (R), Aleksander Stokkebø (H), Maren Grøthe (SP).
Hvilken partier leder hvilken komiteer?
Ap skal lede energi- og miljøkomiteen, familie- og kulturkomiteen, finanskomiteen og næringskomiteen.
Frp får justiskomiteen, kontroll- og konstitusjonskomiteen og transportkomiteen, mens Høyre får utdannings- og forskningskomiteen og utenriks- og forsvarskomiteen.
SV leder arbeids- og sosialkomiteen,
SP helse- og omsorgskomiteen og Rødt kommunal- og forvaltningskomiteen.
Statsbudsjettet for 2026 første test for rødgrønt samarbeid
- Den første testen for rødgrønt samarbeid blir statsbudsjettet for 2026. Arbeiderpartiets program ligger til grunn for regjeringens arbeid, men budsjettet skal forhandles med de fire andre rødgrønne partiene. Det ligger per nå an til at statsbudsjettet legges frem 15. oktober.
For å starte med det konstitusjonelle: Regjeringen Støre kan i utgangspunktet fortsette som før etter valget, med mindre et flertall av partiene på Stortinget uttrykker mistillit til regjeringen. I motsetning til mange andre land, har vi ikke såkalt investitur, altså krav om innsettelsesvedtak i parlamentet, for at en regjering skal kunne virke etter et valg. Det holder med fravær av mistillit. Dette kalles negativ parlamentarisme.
Vi legger likevel til grunn at statsministeren vil føre samtaler med de øvrige partiene på rødgrønn side om veien videre, spesielt fordi det blir et mer komplisert Storting å samle flertall i. Slik målingene ligger nå, vil Støre være avhengig av fire andre partier (MDG, SV, Rødt og Sp) for å sikre flertall for sine forslag. Slike samtaler vil være av uformell karakter, men helt sikkert handle om hvilken tilnærming Arbeiderparti-regjeringen vil ha til den «vennligsinnede» delen av opposisjonen i Stortinget, hvilke prinsipper den vil legge til grunn for sin styring av landet de neste fire årene og hvordan dialogen med de fire skal skje.
Ett eller flere av de fire partiene vil nok ønske seg en eller annen form for samarbeidsavtale, formalisert, med regjeringen. Det anser vi som svært lite sannsynlig at de får, basert på Støres kontante avvisning av nettopp dette. Regjeringen vil sikre seg størst mulig handlingsrom og frihet i Stortinget. Baksiden av den medaljen er at de andre fire partiene i Støres flertall står like fritt til å danne flertall i andre retninger, samtidig som de fire jevnstore partiene også vil få en tydelig konkurransesituasjon seg imellom. I perioden etter at Senterpartiet gikk ut av regjering i januar var det viktig for både SV og Rødt å stille stadig tydeligere krav til regjeringen, noe de også har fortsatt med denne valgkampen. Ultimatumene til regjeringen har stått i kø fra MDG, Rødt og SV i løpet av valgkampen, og kan fortsette utover høsten. Hvordan de skal kombineres med behovet for forhandlinger med Sp blir krevende for regjeringen.
Alt det vi har beskrevet her, betyr at det ikke vil bli forhandlet fram noen regjeringsplattform. Regjeringen styrer videre på Arbeiderpartiets program, slik det ble vedtatt på landsmøtet i april.
Konsekvensen av dette, er at de fem partiene som ved et slikt valgresultat vil utgjøre flertallet på Stortinget, ikke vil være «ferdigforhandlet» om noe som helst. Følgelig vil alle saker i prinsippet kunne – og måtte – forhandles ved hver eneste korsvei i Stortingets arbeid gjennom fire år.
Aller viktigst vil de årlige budsjettforhandlingene på høsten være, deretter forhandlingene om revidert nasjonalbudsjett (RNB) på vårparten.
I inneværende stortingsperiode har vi sett at spesielt SV, som Ap-/Sp-regjeringen var avhengig av, deretter SV og Sp som Ap-regjeringen har vært avhengig av i vår, har «politisert» budsjettforhandlingene. SV har spesielt gått opp denne løypa ved å fremme en rekke krav om politiske saker som ikke har noe med budsjettet å gjøre og stille krav om enighet rundt slike spørsmål som betingelse for å støtte budsjettet.
Dette skjer gjennom såkalte verbalformuleringer i budsjettavtalene. Omfanget av disse har vært økende. Vi er helt sikre på at denne politiseringen av budsjettforhandlingene ikke vil avta med det Stortinget vi ligger an til å få ved et valgresultat som beskrevet innledningsvis. Alle partier vil søke politiske markeringer som kan gi velgergevinst.
Vinnere og tapere
Den store vinneren på borgerlig side er Fremskrittspartiet, som gjør partiets beste resultat noensinne. FrP traff den nye høyrebølgen, Høyre gjorde det ikke. Denne valgkampen har handlet om Sylvi Listhaug – fra start til mål. Det har imidlertid bidratt til sterk polarisering som har mobilisert på rød-grønn side. Det har helt åpenbart demobilisert Venstre-velgere og hjulpet MDG over sperregrensen. Striden mellom FrP og Høyre om statsministerkandidaturet har vært skadelig for borgerlig side samlet sett, men har trolig mobilisert ekstra for FrP. Slik kan man spekulere i at valget i 2029 har vært like viktig for Listhaug som årets.
Valgets store taper er Høyre og Erna Solberg. Hun blir ikke statsminister, partiet kommer ikke i regjering. Dette betyr at Solberg tar farvel som partileder og toppfigur i norsk politikk etter 21 år som leder av Høyre. Nå må partiet starte arbeidet med å analysere valgfiaskoen. Samtidig skal det legges til rette for et lederskifte. Det skjer trolig på et ekstraordinært landsmøte tidlig i 2026. Kandidatene til å overta etter Solberg, er Ine Eriksen Søreide, Henrik Asheim og Peter Christian Frølich.
Senterpartiet er den andre store taperen målt mot valget i 2021, med en halvering av oppslutningen. Men partiet har sikret seg en hånd på rattet med å inngå i Støres flertallskoalisjon. Valgkvelden la Sp vekt på at de er på vippen. Den vippemakten kommer de til å bruke.
Venstre er borgerlig sides virkelig store taper etter nok en gang å ha havnet under sperregrensen. Foreløpig ligger det an til at partiet får to mandater i det nye Stortinget.
Valgets aller største vinner er selvsagt statsminister Jonas Gahr Støre. Hans regjering fortsetter, mindre enn ett år etter at han var historisk upopulær, så 14-tallet på målingene og fikk et opprør mot seg i egne rekker. Dette er tidenes snuoperasjon.
KrF og MDG ser også ut til å skrive seg inn blant vinnerne. Begge har brutt sperregrensen, om enn marginalt, etter å ha ligget i den politiske bakevja gjennom flere år og flere valg.
Hverdagen kommer raskt for flere
Det nye Stortinget byr på nye utfordringer på flere områder. Hverdagene kommer fort.
Høyre må gjennom et generasjonsskifte og en besk ettervalgsanalyse. Det borgerlige samarbeidet, Kristin Clemets og Civitas mesterstykke, trygt ledet av Erna Solberg, ligger i grus. Et så dominerende FrP endrer hele dynamikken på den siden. Nå er det Sylvi Listhaug som aksler ledertrøya. Om hun er interessert i borgerlig samling eller alenegang, er et helt åpent spørsmål.
Hva Høyre gjør, blir like spennende. Vil partiet komme regjeringen Støre til unnsetning og delta i forlik i Stortinget, eller stenger de den døra for å dyrke sin egen profil? Hvordan blir dynamikken i Stortinget med en ny maktbalanse, der skillelinjene ikke bare går mellom venstre- og høyresiden, men med en rekke muligheter for andre flertall?
Høyre kommer til å måtte ta en grundig gjennomgang og evaluere strategien, men også tenke fremover. I hvor mange saker og på hvilke felt de skal støtte Arbeiderpartiet, inngå forlik med flere partier og bidra til å sikre flertall i Stortinget. Konklusjonen kan fort blir som Aps var i 2017, at man ikke har lykkes med å skille seg godt nok fra hovedmotstanderen. Det kan gjøre det vanskeligere å få partiet med på brede forlik og samarbeid, med unntak av på noen sentrale felt.
Jonas Gahr Støre skal navigere i et helt annet farvann enn de siste fire årene. Han må ha med seg fire partier på rød-grønn side for å få flertall. Han vil bli både presset og utfordret. Og som Solberg, må Støre starte arbeidet med et generasjonsskifte, riktignok ikke drevet fram av et valgnederlag. Han kan gå av som triumfator og seierherre. Men han vil måtte finne sin etterfølger som partileder og statsministerkandidat i løpet av perioden, trolig innen neste landsmøte (2027). Det vil stå mellom Tonje Brenna og Jan Christian Vestre.
Senterpartiet må finne ut hvordan vippemakten skal brukes. Mer enn de tre andre samarbeidspartiene i Støres flertall, kan Sp ha interesser av å presse fram kriser og sette hardt mot hardt for å få det som de vil – kanskje også en retur til regjeringen i løpet av perioden.
Del på Facebook
Del på Twitter
