Fjernkjøling

Fjernkjøling bygger på samme prinsipp som fjernvarme, med den forskjellen at det leverer kjøling og gir en svalere temperatur til bygget.
 

SSB-definerer fjernkjøling slik:

Et kjøleanlegg som via et rørsystem leverer kjøling til eksterne kunder fra en kjølesentral med dimensjonerende effekt på minst 1 MW.

Ved å benytte ressurser ingen andre etterspør, oppnår fjernkjølingsanlegg effekter som er mellom fem og ti ganger høyere enn ved bruk av tradisjonelle aircondition-anlegg.

Den viktigste ressursen som brukes til fjernkjøling i Norge er kaldt vann fra dype sjøer, innsjøer, hav og elver.  I Bergen er det for eksempel etablert frikjøling basert på sjøvann fra Puddefjorden - hvor Media City Bergen ble den første kunden:
 

Fjernkjøling kan også utnytte den kalde siden av varmepumper til kjøling. Dette gjøres for eksempel i nettet til Oslofjord Varme på Fornebu, hvor fjernvarme og fjernkjøling er bygget parallelt.

I tillegg leverer mange fjernvarmeselskap kjøling basert på energien i fjernvarmen hos kunden, enten som absorpsjonsskjøling til isvann eller sorptiv kjøling til ventilasjonsluft. Fjernvarmeselskap har også flere steder tatt ansvar for kjøling ved å drifte vanlige kjølemaskiner hos kundene.

Mange steder er fjernvarme blitt bygget ut før fjernkjøling er etablert. Dermed er det ikke uvanlig at ett selskap har flere mindre fjernkjølenett der det har ett stort fjernvarmenett.

De nye kravene til lavenergibygg og passivbygg øker kjølebehovet i Norge. Bruk av fjernkjølingsanlegg kan bidra til å forhindre toppbelastninger på strømnettet på varme sommerdager, noe som er et økende problem i både nord og sør i Europa om sommeren.

I tillegg vil elektrifisering i bykjerner også føre til nye effekttopper, som for eksempel ved landstrømanlegg for cruise-skip. Utvidelsen av fjernkjølenettet i Kristiansand i 2019 har fått støtte av ENOVA blant annet fordi kjølingen vil avlaste kraftnettet sommerstid. Her ser du bilder fra utvidelsen: